29/03/2026
🐣Palmesøndag Test - Og et lite snev av tro🐣
⚡️Lynx sin første serieproduserte fullelektriske snøscooteren har en teoretisk rekkevidde på 50 km. I praksis vet vi bedre: 30–40 km, avhengig av underlag, temperatur, hastighet og kjørestil. Så når vi denne palmesøndagen bestemte oss for å teste nye Lynx Adventure Electric, gjorde vi det ikke enkelt for oss selv.
⚡️Planen var følgende: Fra Østlandet Motorservice på Drevsjø til hurtigladeren i Engerdal sentrum. Totalt 29 km, MEN. Akkurat denne dagen har vi valgt en liten omvei. Vi tenker oss innom gudstjenesten i Lerådalen. Ja, du hørte riktig; gudstjeneste. Vi trenger trolig en felles bønn for å komme helt fram. Totalt skal vi kjøre ca. 38 km. Altså helt i ytterkant av det som skal være mulig!
🔋Ved avreise fra Drevsjø hadde vi fullt batteri og kjørecomputeren estimerer rekkevidden til 34 km. Vi er allerede 4 kilometer i minus før vi passerer portalen bak Østlandet. Vi starter i herlig påskesol og 5–6 minusgrader. Med i bagasjen: type 2-ladekabel og en ekstra schuko-kabel for vanlig stikkontakt, i tilfelle vi må søke litt “nåde” hos en hytteeier hvis dette ikke går.
🌟Akkurat som en elbil estimerer scooteren rekkevidde fortløpende basert på faktisk forbruk. Ute i løypen ser vi at kilometerstanden nesten går 1:1 med reduksjonen i rekkevidde. Det betyr at vi har en en indikator som kan hjelpe oss til å ta bedre valg underveis. Første halvdel av turen er relativt flat. Etter 15 km har vi kun mistet 12 km rekkevidde. Vi føler nesten at vi har spart opp litt i reserve, noe som kan komme godt med før stigningen opp Kvitvola. Vi holder jevn fart på rundt 30 km/t gjennom skogen, over åpne myrer og små tjern. Det er mange snøscootere på sporet og vi henger oss på en familie med to små barn på sleden. Det er en rar følelse å bevege seg lydløst gjennom landskapet. Rotax E-Power motoren på 47 hk er 100 % lydløs. Men lyden av ski og belter er selvfølgelig merkbar. Og jeg kjenner lukten av solkremen jeg tok på en halvtime tidligere. 2-taktsrøyken savnes ikke ett sekund.
⚡️Så begynner det - Stigningen! Forbruket øker, og forholdet mellom kilometer og rekkevidde bryter sammen. Midt i det ellers stille landskapet stopper jeg, tar noen bilder og leker litt med den store trykkskjermen – nesten som i en moderne bil. Jeg blar gjennom alle menyvalgene og kobler til telefonen og setter på favorittspillelisten på Spotify. Det føles nesten litt ironisk å gli lydløst gjennom fjellet mens jeg vurderer låtvalg som Elektrisk med Markus & Martinus, for å holde motivasjonen oppe når rekkevidden begynner å bli kritisk. Eller bør jeg gå for 500 Miles, i et snev av overtro om at det kan påvirke rekkevidden?
På snaufjellet kommer så det store valget:
👈Til venstre, trygghet, laderen i Engerdal sentrum.
🫵Til høyre, gudstjenesten i Lerådalen.
Jeg har kjørt 24 km. Jeg har 9 km igjen på displayet.
Og vi vet begge at omveien er rundt 8 km, med både ned og opp igjen.
🕚Klokken nærmer seg påskemesse...
Jeg stopper. Tenker. Det er noe symbolsk i å ankomme en gudstjeneste helt lydløst.
😇Jeg rekker å tenke på Jesus som red inn i Jerusalem denne dagen for et par tusen år siden. Lydløs han også. Det fantes vel ikke mopeder den gangen. Jeg ler litt av tanken, men slipper den ikke helt. Vi tar til høyre🙏
👨👩👧👦Jeg slår følge med en familie på fire scootere og ankommer Lerådalen. Det er litt av et skue. En gigantisk parkeringsplass av snøscootere og folk i vindtett one-piece i grelle farger.
🙌Presten står med hendene løftet mot himmelen. Litt som jeg selv kommer til å gjøre hvis dette går galt!
❤️Denne gudstjenesten har blitt et kjært årlig påskearrangement, med en egen symbolikk i en grend som gjennom flere tiår kjempet mot snøscooterløyper. Kontrastene er store fra da jeg som liten så ildsjelen for snøscooterfolket, Halvard Nilsen, stå og hytte med nevene mot himmelen og banne mot myndighetene. I Lortsetervegen. Til 2026 hvor presten i bygda står med begge hendene mot himmelen og hyller snøscooteren som samlende og et virkemiddel til økt bolyst.
🐣I dag leder presten an kyllingdansen med god svikt i knærne foran nærmere 100 fremmøtte snøscooterfolk. Folk synger “Måne og sol”, ber for maten og griller pølser på bålet. Presten spøker med scootermerker, lover tilgivelse – også til de som ikke kjører Lynx – og minner om at vinen er alkoholfri.
🔔Jeg har ikke et religiøst gen i kroppen. Men akkurat nå kjenner jeg et snev av overtro. For nå gjenstår det viktigste.
🌞Vi pakker sammen og setter kursen tilbake mot fjellet. Etter pausen har jeg mistet et par kilometer rekkevidde – sannsynligvis fordi systemet har rekalkulert stigningen vi allerede har kjørt. Det er 4 km til toppen. Deretter 5 km nedover, det kan gå. Jeg foldet hendene litt ekstra under trosbekjennelsen. Bare i tilfelle!
Rett før toppen forsvinner tallene. To streker. Nå kjører jeg i blinde, effekten begrenses. 20 km/t. 15 km/t. Jeg krabber over siste kammen.
Så begynner nedoverbakkene. Litt regenerering. Litt håp, men ikke nok.
⏳️Rett før jeg kommer fram flater det ut. Jeg vurderer å tilkalle hjelp, men nekter. Som et siste forsøk står jeg med én fot på stigtrinnet og skyver fra, som en gigantisk, strømtom sparkesykkel. Det går sakte. Men det går. Som ved et lite mirakel.
🪫Helt fram til bommen ved parkerings -plassen. Og idet jeg passerer: 0%. Vi er helt tom, begge to.
🏆38 kilometer, kanskje var det bare fysikk. Kanskje god planlegging. Eller kanskje palmesøndagen ga litt ekstra rekkevidde?
💒Jeg kjenner etter. Kanskje… er jeg blitt litt småreligiøs likevel?
🤗Takk til vår påske testpilot spooz!