Den illeluktende merkevaren er et resultat av både tilfeldigheter, nysgjerrighet, en sær særoppgave og forhold rundt gardsdriften utenfor Kleppe sentrum.
- Plenkrutt startet ganske tilfeldig. Vi hadde problemer med sprayeareal. For å drive lovlig i forhold til gjødsel og areal, så må du ha ca åtti dekar med jord per to tusen verpehøne-plasser. Far min startet opp før disse konsesjonsgrensene kom.
Han hadde ti tusen høner, og slaktet femten hundre gris i året. Vi hadde kun 120 mål med jord, og med så mange dyr hadde vi et krav på nesten 600 mål. Det innebar at vi måtte leie spreieareal. Vi hadde enorme kostnader med transport av naturgjødsel, og på det lengste kjørte jeg helt opp til Dirdal, minnes Braut. Da Arne gikk på Jønsberg landbruksskole i Hedmark skrev han det han kaller en sær særoppgave om en grassort som heter strandrøyr. Det la grunnlaget for spisskompetanse på gras.
- Jeg kunne ikke forstå hvorfor vi hadde så mye mose på plenen. Dette graset har de samme biologiske forutsetningene som graset til storfe. Der finner du ikke mose. Når du klipper plenen i en vanlig hage, kaster du avfallet i komposten. Dermed tar du bort næringsstoffer, og mosen overvinner graset. Med gjødsel ville graset ha overvunnet mosen, forklarer Braut. Det var altså et kraftig overskudd av hønsedritt, paret med spisskompetanse på gras, samt en god dose nysgjerrighet og virketrang som førte til at Braut valgte å investere i produksjonsutstyr i stedet for å bruke penger på dyr utkjøring av dritt. Det var på begynnelsen av 90-tallet. Han høstet en del latter i lokalmiljøet, og ikke mange levnet ham store sjansene. Mange hadde prøvd før ham, men ingen hadde fått det til. Og Braut var ikke langt fra å gi opp selv heller. Helt til han fikk besøk av en kjenning som jobbet i Jærbladet.
- Torbjørn Fiskå kom innom. Han hadde spadd hønselort til rosene sine. Han fikk se oppi en av sekkene mine. Det var fint og brunt mjøl, og han fikk med seg en sekk. Så slapp han selv å stå under skitende høner. Han lagde en reportasje i Jærbladet. Avisen kom ut kl tre. En time senere så kom første kunde. Han hadde kastet seg rett i bilen, og kjørt helt fra Dirdal, sier Braut fornøyd.
- Da jeg hadde solgt en sekk, fikk jeg såpass mye energi at jeg innså at det var bare å gi gass. Vi sekket opp, og jeg lagde et stort skilt med ”Plenkrutt” og satte opp ved vegen. I 1995 kan vi ha solgt et par tusen sekker, anslår Braut.
